Historien om Melbukaviar
Hva er det i grunn med Melbu og kaviar? Melbu har vist seg å ha lange tradisjoner med noen utsøkte kaviarprodukter.
Det skriver seg helt tilbake til 1933 da Sigv. C. Rysst utvidet sitt anlegg på Melbu med et røykeri. Sønnen Steinar Rysst, begynte i firmaet samme år, og med utgangspunkt i en gammel, hemmelig familieoppskrift startet de produksjon av kaviar fra sukkersaltet og røkt torskerogn.
På kort tid ble kaviaren en stor suksess, og Rysst-brukets hovedbeskjeftigelse. De små boksene med Rysst kaviar ble fast inventar på frokostbordene over hele Nord- Norge, og fant veien sørover med utvandrende hadselværinger.
Utvikling
I 1974 var tiden kommet også for Rysst anlegget, da fortsatt tilvirkning og kaviarproduksjon var avhengig av store investeringer for å tilfredstille nye hygienekrav. Etter denne situasjonen valgte Steinar Rysst å selge etter 40 år i bransjen. Rysst – anlegget fikk i stedet bli landstasjon for tre av Melbus fiske skippere. Rysst tok vare på den hemmelige oppskriften og vurderte å fortsette kaviarproduksjonen i andre lokaler. Rysst kaviaren var imidlertid en saga blott, til manges store sorg.
Kaviaren fra Melbu hadde hatt så mange tilhengere at en annen fiskematprodusent på Melbu satset på å utnytte savnet til å lansere sin egen Melbukaviar.
Egil Johansen hadde startet Melbu fiskematkjøkken i 1956 og drevet både produksjon av både fisk og kjøttvarer.
I 1981 begynte Egil å eksperimentere for å finne den beste oppskriften på en kaviar. En kaviar som kunne fylle tomrommet etter Rysst-kaviaren.
Johansen måtte bruke flere hundre kilo med sukker saltet torskerogn før han nådde målet sitt.
I 1982 hadde kaviaren fått riktig smak, farge og konsistens. De første vareprøvene ble nå sendt ut i markedet.
Suksess
Den nye Melbukaviaren ble en umiddelbar suksess.
Det måtte raskt produseres betydelige kvantum for å dekke etterspørselen. Grossister i landsdelen registrerte at de få kaviarboksene de fikk, nærmest ble revet bort, og de sloss snart for å få større del av produksjonen fra Melbu.
Jon Bottolfsen AS hadde bedt om å bli enedistributør på hele det norske markedet, og en svensk storgrossist hadde bedt om enerett for det svenske og finske markedet. Grossisten Håko i Harstad solgte 60 kartonger med Melbukaviar i uken, og mente han enkelt kunne solgt det dobbelte. En delikatessegrossist i Drammen sørget for at kaviaren vant flere tilhengere i Oslo-området enn produksjonen på Melbu kunne tilfredstille. Daglig fikk Johansen telefoner av fortvilte kjøpmenn og forbrukere, fra Horten i sør til Alta i nord, som ikke fikk dekket sitt kaviarbehov.
Masseprodukt
Oppildnet av suksessen og med sønnen Ronny Johansen som partner ble selskapet Melbu delikatesser etablert.
De skulle gjøre kaviaren til et masseprodukt. En imponerende samling av skriftlige lovprisninger fra grossister, kjøpmenn og kaviarelskere fulgte søknaden til distriktenes utbyggingsfond. Saksbehandleren var mildt sagt stemt for prosjektet, og selskapet hadde sikret seg City-gården.
City-gården skulle innredes til produksjonslokale, og produksjonsutstyr for masseproduksjon ble installert.
Overgangen til produksjon i storskala gikk ikke smertefritt. Situasjonen med høy etterspørsel, og rask utvikling bød på produksjonsmessige utfordringer.
Likevel ble det produsert 70-80 tonn Melbukaviar i 1984, dette førte til et positivt driftsresultat for selskapet. Men daværende rentenivå og underskudd fra innkjøringsåret utgjorde et negativt sluttresultat.
I 1985 opplevde far og sønn Johansen at det var hensiktsmessig å omsette en liten produksjon i et svært entusiastisk marked.
Det var noe ganske annet å skulle konkurrere i stor skala med Mills og Kavli i en tid da grossistene i butikk-kjedene ble stadig mer nådeløse i sine storinnkjøp.
Sortimentet i dagligvarebutikkene ble dirigert av sentral innkjøpspolitikk i kjedene, og det ble vanskelig for Melbukaviaren å få innpass. Summen av dette ledet til en uungåelig konkurs våren 1985.
Kampanje
Det var da at en av hovedstadens mest profilerte skribenter engasjerte seg. Simon Flem Devold viste seg i sin spalte i Aftenposten å være kaviarentusiast og sønn av en kaviarpioner på Møre. Han uttalte seg dermed med autoritet da han etterlyste Melbu-varianten, og slo fast at dette produktet hadde lyst opp i et marked som ellers var truet av mindreverdige kaviartyper fra merkegigantene.
Dette engasjementet førte raskt til etterspørsel etter Melbukaviaren i butikker over hele landet. Da nyheten nådde Egil Johansen, som var tilbake i Melbu fiskematkjøkken, brettet han opp ermene igjen og startet med produksjon av et tonn i uken som før, med sin gamle oppskrift og leide maskiner. Etter hvert fikk far og sønn etablert selskapet Egilmat, med nytt utstyr for blant annet tubepakking av kaviaren. Det ble gjort nye fremstøt i dagligvaremarkedet. Det var igjen mulig å skaffe Melbukaviar.
Etterhvert viste det seg at kampen mot markedsandelene ikke var blitt mindre aggressivt siden sist, og til slutt måtte en gi opp forsøket på å få en fast plass for tubene med Melbukaviar i dagligvarehyllene.
I 1995 skiftet Egilmat eier, og produksjonsutstyret ble flyttet til Alsvåg i Øksnes.
Kaviaroppskriften fulgte ikke med på kjøpet, men likevel ble det gjort nye forsøk på selge kaviar og annet fiskematpålegg under Melbu- varemerket. Ekte Melbukaviar ver det imidlertid ikke. Den oppskriften var fortsatt en godt bevart hemmelighet på Melbu.
Melbukaviaren solgt til Lofoten
I 2004 ble gjenværende komponenter av kaviarlinja på Melbu solgt til Henningsvær i Lofoten. Deriblant doserings og pakkeenheten som stod for oppfylling av de velkjente grytene som Melbukaviaren hadde opprinnelig. Dette utstyret ble kjøpt av selskapet Hovde Maritim AS.
Med på kjøpet fulgte den originale oppskriften på Melbukaviar.
Hovde kjøpte inn flere komponeneter for å komplettere kaviarlinjen til å oppnå riktig produksjonskapasitet. Men oppskriften til Melbukaviar ble aldri tatt i bruk. Linjen ble i hovedsak benyttet til å produsere for andre merker, blant annet Kavli.
Produksjonen viste seg å ikke vedvare. Etter et par år med produksjon ble linja stående, i hovedsak på grunn av råstoffmangel. Kontinuiteten i produksjonen uteble.
Melbukaviarens siste liv
Mot slutten av 2011 fikk aktører i sjømatnæringen i Vesterålen vite at eventyret rundt Melbukaviaren så ut til å ha strandet i Henningsvær. Et lokalt produkt som det enda gikk lovord om, mange år etter at det har berørt noens ganer. I en fase hvor en forsøkte å finne ut hva Melbukaviaren egentlig var. Ble en møtt med tilbakemeldinger som vitnet om et produkt med et svært solid kvalitetstempel. I tillegg møtte man en enestående patriotisme, og et engasjement utenom det en kunne forvente. Det ble bestemt at noe måtte gjøres. En øynet en viss mulighet for at kaviaren skulle kunne gjøre et comeback, om en traff med en ny satsning. Melbukaviaren ble derfor kjøpt tilbake til Vesterålen i Januar 2012. Alle komponeneter fra kaviarlinjen i Henningsvær, og den originale oppskriften var endelig tilbake i Vesterålen.
Det var nå et faktum at Melbukaviaren igjen har startet sin reise tilbake til butikkhyllene.
Siste ord er ikke skrevet om den eventyrlige kaviaren fra Melbu – den ettertraktede kaviaren som aldri ble markedsført, men som solgte seg selv
